Nå er det jo ikke akkurat noen overraskelse på noen at jeg har tatt av meg en del kilo. Det er utrolig i vinden nå å spise sunt og trene, og jeg føler faktisk at det tar litt vel av i disse månedene etter jul. Jeg merker at det er et utrolig stort press både fra media og ellers på at man skal se bra ut, føle seg vel og leve sunt. Det er faktisk så mye press på dette området nå, at unge folk nå utvikler en ny form for spiseforstyrrelse. En sykdom hvor man blir avhengig av trening og så fokusert på kropp og utseende at det går ut over all form hvor hverdagslige gjøremål – som for eksempel skole.
Jeg kjenner veldig på dette presset selv. Ikke å ta helt av, men fra andre. Folk tror gjerne at jeg er en ekspert som har fått til det jeg har, mens andre tror at jeg lever et utrolig sunt og meningsfylt liv. At jeg har fått en kropp å være stolt av. Det er ikke sånn det er. Jeg er ingen ekspert og jeg lever faktisk ikke noe sunnere og hardere en noen andre. Akkurat nå lever jeg et helt vanlig liv. Jeg spiser godterier, junkfood og drikker brus, selv om jeg prøver å holde det til helgen. Jeg trener ikke hver eneste dag og kroppen min er faktisk langt fra perfekt. Jeg har fremdeles mage og jeg har fremdeles massevis av ønsker om å stramme opp å se bedre ut.
Når du går ned så mange kilo i vekt som det jeg har gjort, gjør det noe med deg. Selv om kiloene forsvinner, er det mye som ikke gjør det. Jeg har vært nesten dobbelt så tung som det jeg er i dag, og dere kan da selv tenke dere hvor mye huden min har vært strukket ut på et punkt. Jeg har også vært gravid og har fått en haug med strekkmerker. Så når du da mister halve volumet du hadde, blir jo innpakningen igjen. Huden min er løs og stygg. Når jeg ser meg selv i speilet uten klær, blir jeg oppriktig lei meg. Jeg har ikke kroppen en 25 år gammel jente burde ha hatt, men rester av en kropp som var der for et par år siden. For det er akkurat dette folk glemmer å snakke om. At det ikke bare er fryd å gammen å gå ned i vekt. Man ser ikke alltid ut som en supermodell etterpå. Jeg ville selvfølgelig ikke ha byttet vekk vekttapet mitt, men det ble heller ikke helt slik jeg hadde sett det for meg.
Jeg trener nå kun for å stramme opp så godt jeg klarer, men innser at det vil bli umulig å få vekk all huden. Det er slitsomt og litt trist å ha jobbet så hardt for noe du trodde skulle bli så bra, men som ikke ble helt som du forventet. Mest sannsynlig blir jeg nødt til å operere vekk huden som er overflødig, og det bør jeg ikke gjøre før jeg har prøvd å få de barna jeg vil ha. Med andre ord kan det gå mange år før jeg kan se meg selv i speilet å være noenlunde fornøyd.
Det jeg ville frem til med dette innlegget er at ting kan se perfekte ut, men kanskje ikke være det. Vi blir presset fra alle hold for å se slik og slik ut, men sannheten er at vi alle er totalt forskjellige. Det skremmer meg å lese toppbloggerne sine blogger om den perfekte kroppen og de hundrevis av kjolene de eier. Det skremmer meg å se for et press unge, flotte jenter ligger under. Spør du meg er det at vi alle er så forskjellige, akkurat det som er så fint. Jeg har et ønske om at alle som vil gjøre noe med sitt utseende gjør det kun for seg selv og ikke for noen andre. At ting tas i et rolig og fornuftig tempo og at man er tålmodig. At man lærer norsk ungdom Aat sunnhet ikke handler om syltynne midjer men om et aktiv, sunt og variert liv. Man kan ikke forvente å se ut som Rihanna bare fordi man går ned i vekt. Det eneste man kan gjøre, er å prøve å ta vare på den man er. Stelle sunt med seg selv og pleie kroppen på en riktig og ikke usunn (sunn) måte.
